søvnapne

Ifølge Lindback er disse de klart hyppigst forekommende søvnsykdommer; ca 1,5 % av menn i alderen 40–60 år er behandlingstrengende, noe færre kvinner og yngre.^[1]
I Norge beregnes at over 100 000 personer lider av dette, og syndromet kan forårsake alvorlige konsekvenser som hjerte- og karsykdommer eller diabetes. Kunnskapen om syndromet er mangelfull, noe som kan medføre at pasienter ikke får stilt riktig diagnose. Hjerte- og karsykdommer som rammer personer med søvnapné er en av de vanligste dødsårsakene i Norge.
Disse episodene, som kalles apner («uten pust») varer hver for seg lenge nok til at en eller flere innpustinger mistes og forekommer gjentatte ganger gjennom hele søvnforløpet. Standarddefinisjon er minimum 10 sekunders intervaller mellom hver innpusting med enten nevrologisk utslag (3-sekunder eller større shift i EEG-frekvens, målt på C3, C4, O1, eller O2), eller surstoff reduksjon i blodet på 3–4 % eller mer, eller begge deler. Søvnapné er diagnostisert ved polysomnografi, en søvntest over natten som resulterer i et polysomnogram.
Klinisk signifikante nivå for søvnapné er definert som 5 hendelser eller mer av den ene eller den andre typen per time av søvntid (fra polysomnogrammet). Det er to distinkte former for søvnapné: Sentral og obstruktiv. Pusting er avbrutt ved manglende anstrengelse i sentral søvnapné, på grunn av mangelfull stimulans til pustemekanismene. I obstruktiv søvnapné er pusting avbrutt ved fysisk blokkering av luftstrømmen uten anstrengelse på grunn av trange forhold i ganebuer, drøvel (uvula), mandler (tonsiller) og svelg. I blandet søvnapné er det en overgang mellom sentral til obstruktiv under selve hendelsene.
Uansett type er individer med søvnapné sjelden klar over at de har vanskeligheter med å puste, selv ved oppvåkning. Søvnapné er betegnet som et problem av andre som observerer individet under episodene eller blir mistenksomme på grunn av effektene på kroppen (sequelae). Symptomer kan være tilstede i årevis og til og med tiår uten identifikasjon, mens en person med sykdommen blir vant med betydelig søvnighet og tretthet på dagtid.

Søvnapné symptomer[

Alltid trett, spesielt om morgenen; trett og lite opplagt på dagtid på grunn av dårlig søvnkvalitet; urolig søvn, men dette vil personen ikke merke selv, den urolige søvnen skyldes pustestopp om natten; kraftig snorking (sover med åpen munn, noe som kan gi høy munntørrhet). Dette kan igjen føre til panikkartet bråvåkning med kvelningsfornemmelser, pustebesvær og angst. Over tid kan dette føre til dårligere prestasjon på jobb. Å sovne bak rattet er ikke uvanlig for personer med søvnapné, noe som kan føre til trafikkulykker. Vektøkning er en annen bivirkning, fordi pasienten er så trett og uopplagt at vedkommende ikke orker mye. Nedsatt forbrenning. Over tid kan søvnapné føre til problemer med høyt blodtrykk, hjerteproblemer, økt hjertedødelighet eller slag.

Behandling

Tradisjonelt sett har personer med alvorlig grad av søvnapné blitt behandlet med snorkeoperasjon eller tilbudt CPAP-maskin (Continuous Positive Airway Pressure = kontinuerlig positivt luftveistrykk). Denne maskinen «blåser» luft med et lite overtrykk inn i nesa på brukeren, noe som fører til færre pustestopp pr. time.
De senere år har snorkeskinnen blitt introdusert som et nytt hjelpemiddel mot søvnapné. Skinnen gjør at underkjeven kommer noe lengre frem, som gjør at man åpner opp noe i ganen. Det gjør også at man puster med nesen, som er mer gunstig for å hindre snorking/søvnapné. Snorkeskinnen kan være god behandling for pasienter med lett og moderat søvnapné, spesielt når tungen er hovedårsaken til pustestansene